Normalt ‐ Det fungerer ikke er en tittel til en interaktiv lang dokumentarfilm. Filmen handler om en syrisk journalist er på jakt etter mening i livet i et nytt land og får en uventet og sterk relasjon til en 7 år gammel norsk jente som blir ‘skøytelæreren’ hans. Dette får konsekvenser også utenfor skøytebanen.
Filmen vil ha både dybde og er morsom. Den skal vise hva lidenskap, tillit og inkludering kan gjøre med folk. Den skal også vise hva man kan gjøre selv for både å bli inkludert og finne mening i livet.
kontrasten karakteriserer hele filmen
Filmen er basert på personlige erfaringer og opplevelser av en syrisk journalist som opplevde kontrasten i sitt liv. Han kom fra sandørken i Syria, til snø i Norge: “fra skytebanen til skøytebanen”. Regissøren vil bruke flere teknikker for å regissere filmen og kontrasten kommer til å karakterisere hele filmen.
Filmens budskap innebærer kontrasten i seg selv. Filmen vil løfte, og fokusere på håp og glede selv om tristhet finnes i historien. Regissøren vil prøve å unngå den tragiske delen av journalisten sitt liv som en del av vår historie. Kontrasten vil også være kjennetegn på den tekniske delen. Blå og hvite farger vil karakterisere filmen og vi vil bli nær snø og is så mye som mulig, og unngå svarte og mørke tider i naturen. Derfor, hvis vi skulle vise mørketider, kommer vi til å være veldig forsiktige og ville vise det på en fin måte.
Bilder vil variere for å vise kontrasten. Vi vil motivere seeren til å bruke flere sanser gjennom å variere mellom nærbilder og til veldig lange skudd. Her kommer vi til å vise Nellys øyne og de andre karakterers øyne, og vi vil komme nær ski i skogen, skøyter på isen, og snøen på trærne. Dette vil hjelpe seeren med å høre den magiske lyden som jeg hører på skisporet eller på skøytebanen. Deretter vil seeren fly over skøytebanen på en annen scene, og på andre steder i filmen vil vi fly over den magiske skogen for å oppleve det i filmen.
Kontrasten vil også brukes på lyden. Fra stillhet og bilder i naturen på en side, til gledelige lyder fra barn på skøytebanen på den andre siden. Mest sannsynlig kommer jeg til å bruke intern og ekstern lyd på filmen, og kontrasten vil nesten bli kjennetegnet i hele prosessen.
Til slutt mener jeg at kontrasten er en bra metode/ ”måte” å tenke på, både i livet og i filmen. Fordi på en side gir den oss gode muligheter for å karakterisere hele filmen, og på den andre siden, kan vi gjøre det på en enkel måte, selv om livet vårt er komplisert. På slutten av filmen vil dokumentaren få seeren til ikke å være normal, fordi normalt fungerer ikke.